lørdag 6. mars 2021

Den som leter, skal finne

 

Det var den vårdagen jeg gikk gatelangs i Drammen, i en meditativ modus jeg ikke ville miste. Jeg gikk langsomt over Bragernes torg og kjente kroppen, bevegelsen, lufta. Det var en leting i meg, etter noe jeg ikke visste hva var, men som jeg visste at jeg trengte. 

Først gikk jeg opp foran kirken og stanset ved de store bedene med påske- og pinseliljer. Kirken var åpen, og jeg lurte på om det var der inne jeg skulle fortsette min leting. Da jeg kom til døra, så jeg et menneske gå over gulvet der inne. Jeg hadde ikke lyst til å prate med noen eller foreta meg noen utenom-manøver for å slippe å prate med noen, så da var det avgjort. Jeg fulgte bakgatene med hyggelige trehus og små hager. Jeg limte øynene til det jeg kunne finne av vennlig stemning, og i løpet av et par kvartaler kjente jeg en ro og en jevn, god takt å gå i.

Så fikk jeg øye på Kirkens Bymisjons bruktbutikk. Bruktbutikker er ikke som andre butikker. Det går godt an å bevare meditasjonsmodusen mens man ser seg om der inne. Nesten som på biblioteket. 

Ved siden av døra så jeg en plakat som fortalte at det skulle være forfatterbesøk i Bymisjonens kafé klokka ett. Med bilde av en trivelig dame og presentasjon av boka. Jeg så på klokka over disken: Ti på ett! Men ville jeg høre noen snakke? Jo, å høre på noen som har et budskap, en fortelling, nesten uansett hva slags, pleier å være fint. Da sitter jeg for meg selv, jeg kan spinne mine egne tråder og samtidig få hjelp av den fortellingen jeg hører, og ikke minst den energien som fins hos den som forteller og i hele rommet. 

Jeg kom til en romslig kafé med store vinduer og en lav, stor scene. Det sto et piano mot veggen og jeg kjente meg hjemme der, tenkte kanskje det ville gå an å få spille her en gang. Tone B. Bergflødt ble presentert og kom fram. "Farfars skrin" er boka hennes. Undertittel: "Oppvekst i skyggen av NS". 

Boka begynner med skammen. Helt enkelt og rett fram. Første avsnitt gjør skam på skammen, så å si. For hva er skam? Hva gjør skammen? Den tåkelegger, den gir oss bomull i munnen, piggtråd i halsen og en blykule i magen. Den får oss til å holde tilbake, til å forstille oss eller bare forsvinne; til å bli borte eller ønske å bli det. Det første avsnittet i "Farfars skrin" er et glassklart avsnitt om skam. Når skammen presenteres slik, mister den maktgrepet. Den som kan skrive slik om skam, hun skammer seg ikke lenger når teksten er ferdig skrevet. 

"Hun skammer seg ikke lenger". Den opplevelsen fikk jeg i Kirkens Bymisjons kafé i Drammen den dagen. En skam som ble gjort til skamme; som ble luftet ut og hengt opp, så den ble mulig å betrakte og berøre. 

Her sto det et menneske som hadde skammet seg, og som ikke skammet seg lenger. Det hun fortalte var viktig og interessant, og flere i salen ville drøfte NS-temaet da hun åpnet for spørsmål. Jeg går ikke inn på selve temaet her, det er det flere som har skrevet om boka som har gjort. Jeg vil bare gi min fulle støtte til at disse historiene fortelles, skrives og snakkes om.

Det jeg vil si noe om, er det jeg selv opplevde mens jeg satt der og lyttet. Med ett enkelt ord kan jeg kalle det Nåde. Det kan være et mystisk ord, men opplevelsen var veldig tydelig og helt konkret: Jeg kjente en åpning for mine egne hemmelige fortellinger og skamområder. Jeg kjente der og da at muligheten for å være den jeg er og formidle det jeg har på hjertet, ble større. Jeg kjente min egen skam – som dreide seg om helt andre temaer enn hennes – miste sin makt og bli gjort til skamme sammen med forfatterens. 

Det var denne opplevelsen jeg instinktivt hadde gått gjennom Drammens gater for å finne. Det Tone B. Bergflødt utstrålte med hele sitt vesen og med det sterkt personlige og modige arbeidet hun hadde gjort for å kunne skrive boka, opplevdes ikke bare interessant og viktig. Det var rett og slett livgivende for meg, med både øyeblikkelig og langsiktig virkning. 

"Farfars skrin" kom ut på forlaget Prego Mobile i 2018. 


mandag 22. februar 2021

Gudsbilde I


Det var spesielt når jeg gikk veien gjennom skogen til skolen at jeg opplevde det. Det var noe med oppover- og nedoverbakkene, noe med grus- og jordunderlaget, rytmen i skrittene og den tankeverden jeg fikk ha i fred når jeg gikk der alene. Spesielt i den dypeste dalen så jeg Gudsbildet mitt klart for meg. Eller: Jeg fornemmet det – det er ordet jeg liker å bruke om det jeg ser uten øyne. For det er ikke klart som et ytre syn eller som et tv-bilde. Bildet jeg fornemmet var på siden av veien, og på samme side hver gang: På høyre side når jeg gikk til skolen og på venstre når jeg gikk hjemover. Der så jeg Gud. Det var så enkelt. Det var så trøsterikt.

Fjell var i det bildet. Et mektig fjell som Skaget, det største av fjellene vi ser fra hytta, eller som fjellene rundt Ørnedalen, som jeg leste om i Flicka-bøkene. En hest var i det bildet, og hesten var fjellet. En mektig præriehingst, han som regjerte i Ørnedalen før Flickas sønn Tordensky kom og seiret over ham. Stjernehimmel var i det bildet. En blåsvart stjernehimmel; noen få funklende stjerner over fjellet. 

Bildene er lag på lag. Stjernene er også der, hesten er også der. Gud er også der, i fjellets linjer mot himmelen som først går opp, siden ned, som to mektige armer fra toppen. 

Barnet vet: Gud vet. Og det er nok for meg å vite at Gud vet. Han vet det jeg vet, og så vet han så mye mer. Han vet det jeg bare vet med et øye som har blitt igjen inni magen min; et øye som ser og ikke kan komme ut, men har blitt igjen inni magen. Og når Gud vet det som øyet vet, blir jeg glad, selv om jeg selv ikke vet med ord det som øyet vet og det som Gud også vet. Men jeg vet at de vet det, og jeg blir glad når de vet det samme. 

Salmedikteren visste det også: 

Du kjenner min tanke langt fra.  (Salme 139.2)

Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg.   (Salme 139.15–16a)

Det er dette barnet bruker Gud til. Han som ser. Han som vet. Det jeg vet og det jeg ikke vet at jeg vet. Eller: Jeg vet at jeg vet det, men jeg vet ikke hva det er. 

Er det når dette Gudsbildet forsvinner fra livet mitt at splittelsen blir total? 

Det jeg vet
bor på innsiden av
det jeg vet jeg kan vise fram.
De snakker ikke engang sammen.

Også i barndommen bodde det jeg visste på innsiden av det jeg visste jeg kunne vise fram. Og det jeg visste at jeg visste men ikke visste hva var, bodde innenfor der igjen. Men med barndommens Gudsbilde kunne disse lagene snakke sammen. Gud kjente dem alle. De fikk en sammenheng i Gud, og slik fikk jeg en sammenheng i meg. 

Jeg tror Gud syntes det var godt. Å bare få være. I livet mitt. Jeg syntes det var godt. Å få være. Gå veiens oppover- og nedoverbakke og vite at jeg var. Og at han var. Spesielt der nede i den mørkeste dumpa. På høyre side når jeg gikk til skolen, på venstre side når jeg gikk hjemover. 

Der, mellom trærne, litt unna, så jeg hadde en frihet til å bevege meg i mitt eget tempo; en god, rytmisk driv når jeg var i det humøret, og en langsom, undersøkende bevegelse når det var det jeg trengte. Kontakten med det gode underlaget var der uansett, og der mellom trærne var Gud, der var fjellet og stjernehimmelen og den mektige Albino, den gale hingsten som hersket over hele Ørnedalen i Mary O´Haras bøker om Ken McLaughlin og hesten Flicka. 

Min Gud, min Gud, hvorfor forlot du meg?

Hvorfor forlot jeg deg? 


Fortsettes.



onsdag 27. mars 2019

Skrivebevegelsen


Hver morgen gikk jeg ut på skrivekunstrommet. Der satt de. Bøyde rygger. Jeg var for sjenert til å hilse, men jeg hadde funnet den bevegelsen jeg trengte for å si: "Vær hilset, venner. Her er jeg. Godt å se dere."

Hver morgen gikk jeg inn dit og ble styrket i mitt forsett. Sagt på en annen måte: Tyngden gled ned i føttene, skuldrene slapp det stramme grepet om pusten og bevegelsen ble langsom og fri.

Ro og uro i en merkverdig blanding. Hver morgen gikk jeg inn dit og sa: "Takk for at dere ikke gir opp. Takk for at dere holder ut. Hvordan skal jeg beskrive hva tekstene deres har gjort for meg?"

Jeg gikk mellom ryggene deres som på en lesesal. Dette mystiske båndet av likhet og ulikhet. Født på forskjellige sider av livet. Hver med sin kamp. Hver med sine gleder. Hver med sine måter å se på.

- Per, du lyver!
- Ja, det gjør jeg, men sannere løgn skal du lete lenge etter!

Slik svarte han selvsagt ikke, den gode Petterson. Jeg regner med at han knapt turte - eller ville - bruke ordet "sann". Det var vel for svært. Men jeg er sikker på at han kunne sagt "Det var jo sånn det var." Og det er ikke så langt fra å si at noe er sant, er det vel?

Her i skrivekunstrommet fikk jeg puste. Om ikke med en gang, så når jeg gikk med langsommere skritt og virkelig så de bøyde ryggene, bakhodene, albuene, underarmene, håndleddene, hendene, fingrene som var i drift eller i ettertenksom eller desperat stillstand.

Det var alltid minst én skrivende som i øyeblikket var en ikke-skrivende. Og da mener jeg ikke tenkepausene eller de langsomme blikkene ut av vinduet, men en stillstand som er så truende at den som opplever den lett kan komme til å glemme at hun eller han noensinne har vært en skrivende, og enda lettere kan komme til å tro at denne tilstanden vil vare livet ut. Den gjør sjelden det.

Alle ord er utbyttbare. Helt til de er sagt. Da er de det ikke lenger.

Den som skriver, har bedre tid. Alle ord er utbyttbare. Også når de er skrevet ned. Helt til man har sendt dem fra seg. Eller helt til man nærmer seg lykken og finner de ikke-utbyttbare ordene.


mandag 29. januar 2018

Kysset


Kysset, i et møte mot speilets vannflate
trukket opp fra bekkenbunnen, skylt
oppover ryggen, kroppen løser seg i
dette klikket, denne lettheten av
nysmurte lepper, samlet i et svart
pustehull, alt skulle stanse her, bli i det
oppløste, forsvunnet men til stede,


torsdag 27. april 2017

Speak of the devil


Storebroren min ønsket seg "Yesterday" til 6-årsdagen sin og fikk den av onkelen vår. Det var nitten dager før jeg kom til verden, og det var nok den sangen jeg hørte mest den siste tiden i magen. Så dro Mamma og jeg til Rikshospitalet for å føde meg, og min andre levedag ble jeg syk. Den gangen var det "god tone" på sykehuset å skille mor og barn i slike tilfeller, og jeg tilbragte 14 dager alene på spebarnsavdelingen. 

Uten Mamma. Uten musikk. 

Så fikk jeg komme hjem til tryggheten, men noe utrygt hadde sneket seg inn i den lille sjela.

Hele oppveksten var Beatles´ musikk noe å "komme hjem" til, og en kilde til stor musikkglede. Den første bevisste drømmen om å være musiker fikk jeg da jeg leste på Beatles For Sale-coveret hvem som sang på hver låt:

"Paul. Double tracked here and there." Fantastisk! 
Jeg var tolv år og fikk lyst til å lage musikk med mange spor oppå hverandre. 

Traumeforskere sier at vi har en tendens til å gjenta det vonde vi har opplevd så lenge det ikke er bearbeidet. Det var ikke det som var målet da jeg ble med i en kristen ungdomsgjeng som 16-åring. Jeg ville ha et nærmere forhold til Gud, og her fant jeg et godt vennefellesskap som ville det samme. Men "læra" utviklet seg i ekstrem retning og jeg klarte ikke å protestere, for jeg ville ha tilhørigheten.

Vi skulle ikke høre på verdslig musikk. "Verden" var nesten synonymt med "Djevelen", og en dag knekte jeg LP-platene mine. Noen av dem fikk moren min til å fryse kaker på – de egner seg godt til det.

Så var jeg uten musikken igjen.
Hvem skulle nå synge "Why she had to go I don´t know" for meg?

Det tok mange år og mye hardt arbeid å gjenerobre musikken. Angsten og skammen hadde klistret seg fast til det aller fineste jeg hadde. Det tok enda lenger tid før jeg kunne uttrykke min protest. 

Jeg var 38 da jeg endelig skjønte at jeg hadde lagd musikk inni meg hele livet. Jeg begynte å spille den inn og leke meg med mange spor. MySpace var et levende musikersamfunn den gangen i 2005, og perfekt for min "hemmelige" utfoldelse. Jeg kalte meg muzikana, og en mørk og stormfull natt fikk jeg endelig sagt hva jeg mente: 



lørdag 25. mars 2017

Fuglen og treet


Treet og fuglen bærer hverandres lengsel. En dag i et liv med selvfølgeligheten i det hver av dem klarer med glans. Treet som et landfast stykke virkelighet. En erobret plass i verden. Jorden som lar seg gjennomtrenge, men som likevel holder seg på plass. Med små, små bevegelser, som i en pusterytme.

Når jeg er fuglen, sier jeg til treet: Du er heldig, du vet hvor du hører til. Du vet at du hører til. Jeg finner deg alltid her, sier fuglen. Etter den lange reisen mot vår finner jeg deg igjen. Men du har vokst. Du har enda flere frø å by på. Enda flere landingsplasser.

Treet svarer ikke alltid med ord. Treet svarer med gammel, gammel bark i lavmælte farger. Treet svarer med den nye årringens visdom og med de unge skuddenes iver og ettergivenhet for vinden.

Når jeg er treet, og når vinden lar de unge skuddene mine danse, sier jeg til fuglen: Du er heldig, for du kan la dansen med vinden ta deg hvor som helst. Du kan stige opp og se ut over nye landskaper. Du kan finne veien til paradiser. Og du kan kjenne gleden ved å vende hjem.


tirsdag 13. desember 2016

Sangen uten deg


Vil du vite hvorfor du ikke er født?

Det var en annen jeg skulle føde, skjønner du.
Jeg snur meg mot de levende, jeg. Den ufødte tør jeg ikke røre.

En slik forvandling tar jeg ikke ansvaret for.
Sagt på en annen måte: En slik tillit kunne jeg ikke svikte.

En kvinne over sin kropp, sa de. Men sjelen?
Men fortsettelsen.

Det var min måte å ta selvmord på. Skånsomt
for alle uten deg. Det var deg jeg ville skåne.

Ikke bli fornærmet, men jeg tenkte at når jeg går herfra skal det være ryddig etter meg.
Bare det evige skal finnes da. Endelig skal det finnes. Ingen løse tråder.

Så rørte jeg deg ikke, min uskapte.

Men for den som allerede var innskrevet i manntall, bakte jeg morkaker
Saftige. Til å blø i. Bløte. Bølgende.

Jeg må se en nyfødt. Jeg må gå og se en nyfødt. Finne en stall. Ta med meg myrra,
ta med meg gull eller røkelse, tomme hender og blødende hjerte. Jeg må se en nyfødt.

Hva sa du?

Vil du vite hvorfor du ikke er født?